Erfaring fra en problemskole:
Dette er en historie fra et av mine kurs. På kurset arbeidet vi med bærekraftig selvfølelse og betydningen av mening, ansvar og mestring. Et sentralt spørsmål var: Hvordan kan vi vekke elevenes interesse for å lære? Det de skal lære, må bety noe for dem. Vi skisserte en ide, og resultatet ble impoerende.
Neste skoledag innledet læreren med et enkelt spørsmål:
«Hvor mange av dere får lov til å gå inn i stuen hjemme med uteskoene på?» Ingen fikk lov til det.
Dette ble utgangspunktet for en ny ordning:
Elevene skulle også ta av seg uteskoene før de gikk inn i sitt eget klasserom. Og dersom rommet likevel ble skittent, skulle de selv sørge for å gjøre det rent.
Ansvaret fikk en konkret betydning.
Pengene kommunen sparte på renholdet av klasserommet, fikk klassen bruke til interessante turer i naturen og i byen. Dermed fikk det å holde rommet rent en verdi elevene kunne se og glede seg over. Deres egne valg kunne skape noe godt for hele klassen.
Etter hvert skrev lokalavisen om det som hadde skjedd.
Skolen som tidligere var omtalt som en problemskole, fikk nå positiv oppmerksomhet. Elevene kunne se at de selv hadde bidratt til å forandre skolens omdømme. Noen av elevene begynte også å vedlikeholde benker i byens park. De gjorde nyttig arbeid og tjente gode penger. Innsatsen deres hadde verdi både for dem selv og for andre.
Historien viser hvordan bærekraftig selvfølelse kan få praktisk betydning.
Elevene fikk bruke handlekraft ved å ta ansvar og gjøre en innsats.
De viste omsorg for klasserommet, fellesskapet og omgivelsene.
Deres menneskeverd var det samme hele tiden.
Det nye var erfaringen av å kunne bidra, mestre og bli verdsatt for innsatsen sin.
Når det jeg gjør betyr noe for meg og andre, får jeg en grunn til å engasjere meg. Da kan også lysten til å lære vokse.
